Tanker om å skrive og utgi

Å skrive Mørklander har forvoldt en hel masse hodebry. Jeg begynte å skrive historien for straks fire år siden, men jeg hadde lekt med ideene og skrevet flere forskjellige utgangspunkt før jeg endte opp med det som ble… Tja, ikke skjelettet til historien som kommer ut i år, men heller essensen.

Det er morsomt å se tilbake på de tidlige utkastene mine. Jeg kan se jeg hele tiden har holdt meg noenlunde på samme vei, men sakte men sikkert har historien fått mer kjøtt på bena. Etter runde med testlesere fikk jeg de inputtene jeg trengte til å heve historien enda litt til, og selv om det er både krevende og tidvis vanskelig, så er det også utrolig morsomt og spennende!

Jeg blir bedre og bedre kjent med Nova, og håper flere vil oppfatte henne slik jeg gjør. Favoritten min er likevel en annen, men det tror jeg ikke noen andre kommer til å være enig i før de leser Del 2.

Å, ja, jeg nevnte kanskje ikke det. Planleggingen av bok nummer to er i gang, og skal påbegynnes straks første del kommer i Mars!

Å komme dit at man ser en ende på det, at det nærmer seg en utgivelse, at andre mennesker skal lese det du har jobbet med så lenge, er noe av det aller skumleste jeg har opplevd. Det er sårt, men likevel sitrer denne lille spenningen i meg. Jeg håper leserne flest vil la seg underholde. Selvsagt kan man ikke føye alle, men jeg kommer nok elegant til å sile bort de som ikke liker historien og bare vokse på de som gjør det.

Neida. Joda (skulle hatt en emoji her). Men se på dette! Hvor utrolig er det ikke? Coveret mitt!

Fjaerpennen-72dpi-1500x2000.jpg

På Fredag kommer mer om boken, så dere kan bli litt bedre kjent med Nova og Mørklander. For andre typer (og mer hyppige oppdateringer) er det lov å følge Mørklander – en fantasyserie på Facebook, og @fjaerpennenforlag på Instagram.

De beste ønsker om et godt og spennende nytt år fra Karoline R. Sveen- forfatter av Mørklander

 

Hvordan begynner du å skrive?

Mange drømmer om å bli forfatter. Ikke alle ønsker å bli utgitt, men felles for alle er at de har et ønske om å skrive. For noen kan det virke som en uoverkommelig oppgave, til tross for at ønsket er sterkt, for hvordan starter man?

Å gi en oppskrift på hvordan man skal skrive er omtrent det samme som å fortelle deg hvor mange halmstrå det er i en bunt- det vil alltid bli forskjellig svar. Likevel kan man komme med noen tips, så må det være opp til hver enkelt å finne ut av hva som  passer best.

Det er jo slik at vi alle har forskjellige skrovemåter og forskjellige stemmer. Noen jobber svært strukturert og har plottet hele forløpet på forhånd, mens andre tar det hele på gefhülen. I tillegg har vi et utall andre fremgangsmåter innimellom der.

Et plott

Før jeg går videre vil jeg gjerne forklare, helt kort, hva et plott er. Mange er sikkert kjent med uttrykket, mens andre er helt ferske og lurer på alle ord og uttrykk de kommer over i jungelen av informasjon Google-søket kom opp med.

Et plott er er rett og slett historiens handling. «Å plotte», eller «to plot», er å skrive ned historien ved hjelp av stikkord og korte setninger. Noen gjør det svært enkelt og greit på et avsnitt, mens andre går betraktelig mer detaljert til verks. Dette kommer jeg tilbake til.

En historie blir født

Når man finner ut at man har lyst til å skrive har man som regel en tanke om hva man vil ha frem, mens andre ganger er det bare en generell lyst til å skrive som trigger en, men hvordan finner man ut HVA man skal skrive?

Her er alle forskjellige, men om man tar utgangspunkt i hva man selv liker å lese tror jeg man vil komme et stykke. Er det krim, feelgood, fantasy, faglitteratur eller selvbiografier du plukker med deg når du skal kose deg?

Har du selv opplevd noe du ønsker å få «skrevet ut»? Skriving er terapeutisk, ingen tvil om det! Kanskje har du ikke lyst til å skrive noe så selvutleverende som en selvbiografi, men da kan kanskje løsningen være å skrive selvbiografisk i stedet. Du setter en oppdiktet person inn i ditt sted og lar vedkommende oppleve lignende situasjoner, slik at du kan få frem hva du selv har tenkt og følt.

Hvem vil du skrive for? Skal det være barn som leser den? Det vil jo nødvendigvis være annerledes å skrive noe en åtteåring skal lese, sammenlignet med en sekstenåring elller førtiåring.

Personlig får jeg gjerne ideene til mine historier ved at jeg brått ser for meg ei spesiell scene, eller kanskje også en replikkveksling. Da noterer jeg meg det jeg har sett og lar tankene surre litt rundt det, da har jeg plutselig funnet ut hvem som var i den aktuelle scenen, og plottingen har begynt.

Kunsten å notere

Man kommer ikke utenom. Det er viktig å notere. Hvor nøye man noterer er derimot opp til en selv.

Noen foretrekker å dra opp en tidslinje og legge inn viktige hendelser langs den, samt å planlegge nøkkelhendelser  for hvert kapittel slik at plottet er lagt opp hele veien. De vet hva som skal skje og når det skal skje.

Andre, som meg, noterer og plotter litt underveis. Det vil si, i noveller har jeg gjerne hele plottet klart i det jeg setter meg ned, men for lengre historier kommer veldig mye underveis. Jeg har en idé om hvem, hva, hvor, men ofte kommer hvorfor litt etter hvert. Det er for så vidt ikke bare enkelt, siden hvorfor er ganske esensielt for historien, men jeg er nå en gang slik, hehe…

Etter som historien vokser noterer jeg også hyppigere, for da blir det mer å huske på. Det hadde blitt litt tåpelig om en relativt sentral rolle var lys i huden i kapittel to, mens mot slutten har vedkommende blitt etnisk afrikansk (vel, det skjedde for så vidt i filmatiseringen av Harry Potter, men det er ikke å anbefale).

Penn og papir vs. datamaskin

En del lurer på hva man bør bruke. Den «gammeldagse» måten med penn og papir, eller datamaskin.

Jeg mener dette er helt og holdent opp til en selv. Mange føler de får en helt egen flyt og evne til leve seg inn i skriveriene om de bruker penn, mens andre skriver så fort at data er den beste løsningen. Dette handler utelukkende om personlige preferanser, og jeg vil ikke anbefale noe over det andre.

Likevel kommer man ikke bort fra at det er betraktelig mer ryddig å sende et maskinskrevet manus inn til er forlag. Håndskrift kan være særs vanskelig å tyde, og det kan bli rotete og tungvindt å lese i lengden. Det er ikke dermed sagt at man bør droppe pennen, men renskrivingen kan nok være lurest å ta på maskin.

Skriveprogram

På disse datamaskinenen våre finens det en del forskjellige skriveprogram. De fleste er kjent med Word, men det finnes så mye mer å velge i. Mange sverger for eksempel til Scrivener, noen bruekr OneNote.

Dette mener jeg også er hipp som happ. Når man er fersk og ivrig er det virkelig ikke så nøye hva man bruker. Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det trenger å være?

Jeg bruker selv Word, det passer meg helt fint. Kanskje kommer jeg til å teste Scrivener senere, programemt har en del forenklende funksjoner vedrørende oversikt, men enn så lenge har jeg ikke hatt behovet.

Skulle man likevel ønske seg noe annet er det bare å foreta et søk og se hva som kan passe en selv. Igjen, dette handler mer om personlige preferanser.

Den indre kritiker

Hvem, har vel ikke hilst på denne usynlige, ofte negative kraften som hvisker deg i øret. Hvorfor skrev du egentlig det?

Er ikke det litt flaut, kanskje?

Huff, det avsnittet ble grusomt, endre det. SLETT det!

Vel, mitt råd, som jeg vet mange er enig i, og sikkert like mange er uenig i, er å gi din indre kritiker munnbind mens du skriver førsteutkastet ditt. Gjerne et bind for øynene også, når du først er i gang. Skriv, kom deg fremover, ikke la deg friste til å bare endre litt der. Det er så altfor lett å bli stående på stedet hvil om du gjør det. Tenk opp og fram. Retting kan du gjøre etterpå, når du har satt siste punktum (i denne omgangen).

Følelsesstyrt skriving

Helt til sist vil jeg komme med et tips som har hjulpet meg når jeg står fast et sted der jeg skal formidle en spesifikk følelse.

Skriv etter humøret.

Jeg synes det kan være ytterst vanskelig formidle følelsen av lykke på en overbevisende måte om jeg er langt nede og mentalt nedbrutt. Derfor kan jeg finne på å utsette slike sekvenser og heller skrive noe som passer mer til slik jeg føler meg der og da.

MEN!

Ikke under skrivingen av førsteutkastet. Da får det heller bli flatt og lite troverdig. Det fikser du under omskrivingen. Helt sant, du får det til!

Ja, for du vet at du ikke er ferdig når du har skrevet manuset? Da gjenstår gjennomlesning og omskriving. Og gjennomlesing og omskriving.

La ikke det ta motet fra deg, det kan faktisk være veldig morsomt, for jeg opplever at jeg utvikler meg litt for hver gang, og det bør man vel være glad for?

Jeg håper jeg har fått gitt noen svar og tips til deg som er helt fersk på dette med skriving. Jeg skal på ingen måte påberope meg å være ekspert eller ha fasiten på noe vis, men etter noen år bak tastaturet lærer man seg gjerne ett og annet knep.

Hvis du skulle ha noen andre spørsmål finner du meg HER. Jeg svarer så godt jeg kan, og får jeg det ikke til kan det godt være jeg vet om noen andre som kan hjelpe.

Lykke til med skrivingen, kanskje får Fjærpennen Forlag lov å gi ut boken din på et tidspunkt?

  • Karoline Sveen