Eventyr for voksne

Hun har skrevet nesten 200 bøker og solgt 37 millioner av dem. Hun har sagt hun skrev «eventyr for voksne», og hun har åpnet døren inn til litteraturens og fantasien verden for så ufattelig mange.

Selvsagt snakker jeg om Margit Sandemo, som døde fra oss i går, i en alder av 94 år. Mangt og meget har blitt sagt om bøkene hennes, men det er ikke til å legge under en stol at svært mange har oppdaget lesegleden på grunn av henne.

Jeg skal ikke rante for mye nå, men jeg vil takke Sandemo for at hun åpnet Fantasien Dører og slapp oss inn. Takk for all inspirasjon du har gitt, og alle drømmer du har forårsaket.

Hvil i fred, Margit!

Påskekrim: Høye hæler

Høye Hæler

Av Karoline R. Sveen

 

Det siste han så før det ble helt mørkt, var et par knallrøde, krystallbesatte pumps med åpen tå og høye hæler. Samme farge som eierens lepper.

Musikken var høy, det var bare så vidt det var mulig å prate sammen. Lysene pulserte i takt med musikken.

Ola strakte på ryggen der han satt vaglet på en svært ubehagelig barkrakk. Han var for gammel til dette livet, tenkte han og tok en dugelig slurk av det mørke ølet sitt. Hadde det ikke vært for brorens nylig avsluttede ekteskap og pågående midtlivskrise ville han aldri befunnet seg på et sted som dette.

Han kikket rundt seg. Broren sto på dansegulvet og hoppet opp og ned mens han veivet den ene armen i været. Hadde det ikke vært for det røde håret ville Ola aldri fått øye på ham, menneskene sto som sild i tønne der borte.

Han undertrykket et grøss og gjorde tegn til bartenderen at han ville ha en øl til. Mannen bak disken nikket som tegn på at han hadde sett det. Ei jente satte seg ved siden av ham. Det svarte skjørtet hun hadde på seg var glidd opp, så han så den runde enden hennes.

Ola kremtet. Jenta snudde seg og så på ham med svømmende øyne og et fjollete smil. Ola måtte lene seg helt inntil henne og snakke direkte inn i øret hennes. Hun luktet sur røyk, tenkte han. «Unnskyld, men skjørtet ditt er visst på vidvanke,» sa han.

«Hva?» Jenta stirret fremdeles på ham med det samme, dumme gliset.

«Skjørtet ditt,» sa Ola med høyere stemme. «Det har glidd opp.»

Jenta så forvirret på ham. Ola kunne formelig se hvordan hjernen jobbet på høygir for å oversette det han hadde sagt. Hun tittet ned, gispet, og vred skjørtet på plass. Mer eller mindre.

«Jævla gris,» skrek hun og klappet til Ola på kinnet med åpen hånd før hun vaklet av gårde på styltene hun hadde festet på føttene.

Ola gapte for å strekke det ømme kinnet og ristet oppgitt på hodet. Bartenderen lo og snurret fingeren rundt ved tinningen.

«Gærne. De er gærne hele hurven,» sa han medfølende og nikket mot ølen han hadde satt frem. «Den der er på huset.»

Ola takket og hevet glasset i en kort skål. Med glasset i hånden snurret han stolen rundt og hvilte albuene på disken bak seg.

Det var da han så henne.

Det var som folkemengden delte seg der hun gikk, den ene lysspotten badet henne i et dust lys der hun grasiøst skrittet gjennom rommet med duvende hofter.

Håret var brunt og bølgete, det hang løst nedover ryggen hennes og sluttet like over en stor, rund bakende. Den røde kjolen var knelang, ettersittende, med rund utringing, akkurat lav nok til at han fikk et pirrende glimt av brystene hennes.

Hun kikket rundt seg med dovne øyne, munnen var formet i et halvsmil. Hun gikk mot baren. Mot ham.

Ola gned håndflaten mot buksebenet, han følte seg med et klam. Kvinnen satte seg på stolen den andre jenta hadde forlatt. Øynene sveipet over ham, og hun smilte kort før hun bestilte en Sex on the beach av bartenderen som mistenkelig nok var kommet bort selv før hun hadde satt seg. Drinken kom også betraktelig mye fortere enn hans egen øl hadde gjort. Vel, han kunne ikke klandre mannen. Damen var lekker!

Ola lente seg mot henne og klistret på seg sitt beste sjekkesmil.

«Hei, du! Kommer du ofte hit?» Han kunne slått seg selv. Hvor dum gikk det egentlig an å bli? Kommer du ofte hit? Det eneste som kunne vært verre var «himmelen må gråte, for de har mistet en engel» eller noe i den duren.

Kvinnen kikket skrått mot ham med sugerøret i munnen. Ola kjente rødmen stige i ansiktet. Hvordan klarte hun å få ham til å føle seg så dum? Så smilte hun.

«Nei, det er første gangen. Hva med deg?»

Lettelsen gjorde Ola nærmest ør, så han begynte å legge ut om brorens mislykkede ekteskap, og hvordan han mente det ville hjelpe å ligge rundt med jenter som var halvparten hans egen alder.

Kvinnen lo. Lyden lød som sang i ørene hans. «Han høres ut som et klassisk eksempel på midtlivskrisa,» sa hun mykt.

«Det skal være sikkert! I går kjøpte han seg motorsykkel, og han kan ikke en gang bruke tråsykkel!» Ola var ivrig etter å høre latteren hennes igjen. Hun skuffet ham ikke.

«Hva heter du, kjekken?» Kvinnen så på ham under senkede vipper.

«Ola. Hvem er du?» Han ville legge til vakre kvinne, men følte det ble så altfor platt.

«Sara,» svarte hun. «Hva driver du med når du ikke sitter barnevakt for broren din, da?»

«Å, nei, det er ikke så interessant,» mumlet Ola brydd.

«Tullprat, kom med det!» Sara la hånden på låret hans og lente seg mot ham.

«Tannlege. Jeg er tannlege,» kvekket Ola.

«Jøss! Er det sant som de sier, at om man vil bli rik bør man bli enten advokat eller tannlege?» Hun lot hånden gli lenger oppover låret hans.

«Vel, det er sikkert … Altså, neida, joda, lønna er grei den, men det er jo litt av en jobb og rote rundt i andres munner, liksom.» Ola merket selv at han bablet. Han tvang seg til slutte før han la ut om folks dårlige munnhygiene. Sara nikket forståelsesfullt.

«Du, Ola, hva sier du til at vi går en tur? Det er så trangt her, jeg blir litt gal av lydene og trengselen, skjønner du.»

«Ja, vi kan det. Jeg forstår deg godt. Jeg satt akkurat å tenkte på hvor gammel jeg føler meg på slike steder. En tur høres bra ut.» Hold opp, Ola, tenkte han. Det er nok babling nå.

Ola betalte drikken for dem begge, og i en galant bevegelse bød han Sara armen. Hun smilte overrasket og tok den, og sammen gikk de ut. Ola kunne se brorens vantro blikk idet de passerte ham.

Jepp, det stemmer, tenkte han. Denne gangen var det jeg som fikk den pene dama.

 

Ola våknet neste morgen med en dugelig skallebank. Han orket ikke åpne de hovne øynene og han var tørr i munnen. Med en hånd famlet han mot nattbordet for å finne telefonen sin, men nattbordet var ikke der han ventet å finne det.

Det tok noen øyeblikk før den dehydrerte hjernen hans husket at han så visst ikke befant seg hjemme.

«Hei, er du våken?» En blid stemme nådde ørene hans, og han tvang opp øynene.

Sara sto foran ham, splitter naken, og tørket det våte håret.

«Vil du ha frokost? Kaffen er klar. Klærne dine er på badet, jeg vasket dem og sendte dem en runde i tørketrommelen.» Hun sendte ham et lekent blikk. Ola klarte ikke svare, så han nikket stumt i stedet. Sara lo og svinset ut av soverommet.

Hva pokker var det som hadde skjedd? Ola forsøkte å skru på hjernen, men skjønte han måtte ha kaffe før han klarte å våkne.

Ola fant badet og trakk på seg de varme klærne og fulgte deretter lyden av radioen til kjøkkenet. Sara sang med på låtene og vrikket på rumpa mens hun blandet sammen egg til en omelett. Ola satte seg og fikk straks et glass iskald appelsinjuice i hånden. Litt skuffet så han at hun hadde tatt på seg morgenkåpe.

«Medisin,» sa Sara. «Drikk.»

«Ehm … I går … Hva skjedde egentlig?» Ola turte ikke se på henne, så han konsentrerte seg om å drikke i stedet.

«Hva som skjedde?» Sara lo. «Det var da litt av et spørsmål. Snakk om å gjøre sterkt inntrykk, hva?»

Ola forsto hun fleipet, men ble likevel sprutrød. «Jeg, altså, jeg mente ikke …»

«Slapp av, kjekken, det går bra. Vi gikk en tur, du ble med meg hjem. Skal si du er en villmann,» sa hun og blunket skjelmsk.

Ola rødmet fremdeles da det ringte på døren. «Å, kan du passe maten, er du snill? Jeg skal be dem fjerne seg,» sa Sara og gikk til utgangsdøren. Ola kunne høre lave, mumlende stemmer, etterfulgt av et sjokkert hvin og et høyt dunk.

Med hjertet i halsen styrtet han mot gangen og braste rett inn i en høyreist politimann.

«Sara,» sa han sjokkert da han så kvinnen han hadde delt seng med ligge på gulvet. «Hva skjedde? Hvorfor er dere her?»

«Beklager, hvem er du?» Politimannen han hadde kræsjet med så på ham med uttrykksløse øyne.

Ola så en annen politibetjent løfte Sara opp og vekket henne. «Jeg er Ola. Ola Guttormsen. Jeg, eh, jeg bor ikke her,» stammet han. Politimannen noterte.

«Jeg forstår,» sa politimannen. «Vel, vi kom for å fortelle fru Larsen at hennes mann er funnet død. Hun besvimte, som du ser.»

«Død? Mann?» Ola følte seg svimmel og kvalm.

Politiet ble værende i to timer, spurte alle mulige slags spørsmål. Sara var blek, og tårene strømmet uten stans. Da politiet endelig gikk klarte ikke Ola dy seg. «Er du gift?»

Sara så på ham med hovne, røde øyne. «Tydeligvis er jeg ikke det lenger,» hikstet hun.

«Å, Ola jeg beklager. Jeg skulle ikke … Vi skulle ikke … Altså, jeg er lei for det. Vi har nettopp separert oss, jeg flyttet inn hit, det er min søsters leilighet. Han var ingen god mann, forstår du.»

Ola nikket, han klarte ikke se henne så sønderknust. Han tok henne i armene og mumlet trøstende til henne.

«Kan vi gå ut en tur,» snufset Sara. «Jeg orker ikke sitte inne, veggene er så klaustrofobiske.»

Ola sa seg enig, og snart ruslet de på gaten. Sara lente seg mot Ola mens de gikk, holdt ham hardt i hånden. De var mye stille, og når de sa noe var du om uviktige ting.

«Å, se de skoene,» sukket Sara og tittet inn et utstillingsvindu. Ola så et par røde sko med ankelbrekkerhæler og mye glitter. Prislappen ga ham et ubehagelig sug i magen, men Sara var begynt å gråte igjen. Han gjorde det eneste han kom på- han gikk inn i forretningen og kjøpte de røde skoene til henne. Kvinnen bak kassen skrøt av det gode valget han hadde gjort. Krystallbesatte pumps måtte være enhver kvinnes drøm, sa hun. Sara kysset ham og takket ham dypt og inderlig.

Ola følte seg uvel over kysset, hun hadde jo nettopp mistet mannen sin. På den andre siden hadde han gjort verre ting med henne for ikke lenge siden, så det kunne vel ikke skade.

Saras telefon ringte, hun gikk noen skritt bort da hun pratet. Ola ble stående med hendene i lommene. Hodet føltes fremdeles ullent og tett, han trengte å sove litt, drikke vann. Masse vann.

«Det var politiet,» sa Sara. «De vil jeg skal komme på stasjonen.»

«Vil du jeg skal være med?»

Sara så vurderende på ham. «Nei, du ser ut til å kunne trenge litt pause. Jeg ringer deg når jeg er ferdig,» sa hun og gikk. Ola så etter henne, men reiste hjem. Hun hadde rett, han trengte virkelig å slappe av.

Ola lå på sofaen og snorket da broren kom brasende inn døra. «Hoi, syvsover,» ropte han og veltet Ola ned på gulvet. «Hva skjedde med deg og den hotte dama i går, da? Forresten bare glem det, sjekk nyhetene!» Ola gned seg i øynene og gjespet mens broren fiklet med fjernkontrollen. Stemmen til et nyhetsanker fylte den lille stua. «… ingen vitner, men politiet bekreftet nettopp at hotellmagnat Bård Henriksen ble drept i sitt eget hjem i natt. Enken hans forlot politikammeret for et kvarter siden …» Ola hørte ikke lenger etter, han så videoklippet av Sara som forlot politihuset med bøyd hodet, tydeligvis for å skjule seg for fotografene.

Drept. En intens hodepine fikk Ola til å skjære en grimase. Flimrende bilder flagret bak de lukkede øynene hans.

Ei flaske vodka. Han holdt den og drakk av tuten. Sara som skrek sint det ene øyeblikket og lo det neste. Kniven. Blodet.

Ola gispet og reiste seg så brått at broren hans skvatt. «Hva faen …»

«Jeg må stikke. Snakkes!» Ola satte på sprang og stoppet ikke før han var fremme ved leiligheten han hadde forlatt tidligere. Han tok trappetrinnene to om gangen og ga seg til å hamre på døren. Sara åpnet og så forbauset på ham. Ola registrerte knapt at hun hadde skiftet til den samme røde kjolen hun hadde hatt kvelden før, og sminket seg. Munnen var malt blodrød, øynene var tungt sminket.

«Ola, jeg skulle til å ringe deg. Politiet …» begynte hun, men Ola feiet henne inn og smalt igjen døra.

«Sara, i går, hva skjedde egentlig?» Ola var andpusten og svett, men stirret intenst på kvinnen foran seg.

«Det har jeg alt fortalt deg,» sa Sara forvirret. «Går det bra med deg?»

«Ja. Nei. Jeg mener, jeg vet ikke. Sara, jeg husker ting. Fæle ting, jeg tror vi var hjemme hos mannen din, og …» Ola bråstoppet og sperret forskrekket opp øynene. Øynene hans hadde fløyet over skatollet i gangen. Der, midt på bordet, sto ei åpnet flaske vodka.

«Sara, hvorfor vasket du klærne mine?»

Sara mistet det forvirrede uttrykket og tok et skritt tilbake. Øynene ble kalde, ansiktet mistet all følelse. Kuldegys løp nedover Olas rygg. Kvinnen foran ham ble om mulig enda vakrere, som en isdronning, tenkte han.

«Jeg håpet du ikke skulle huske etter alt jeg proppet i deg, Ola. Jeg håpet virkelig jeg skulle slippe dette.» Sara strakte seg etter vesken sin.

«Sara, jeg forstår ikke,» sa Ola. Stemmen var lav, nærmest en hvisken.

«Jeg hadde tenkt du og jeg skulle ha det morsomt sammen en stund. Etter at du hjalp meg med det lille problemet mitt trodde jeg du kunne være verdt å bruke tid på.» Hun holdt vesken i hendene nå. Ola visste det var noe han burde gjøre nå, noe viktig, men hodet ville ikke samarbeide.

«Problem? Sara, du må forstå at jeg vil hjelpe deg,» sa han og hørte selv hvor bedende han virket. Sara lo, lyden var hard og skingrende på samme tid.

«Det var det du sa i går også, før du knivstakk mannen min og drepte ham.»

Ola føltes det som han lå i vann. Kroppen virket vektløs, ingenting virket hos ham, ikke hodet, ikke kroppen.

«Men jeg tilgir deg. Du kvittet deg med ham for meg, og jeg ender opp med pengene. Tross alt, du er et godt alibi.» Sara stemme var myk nå, overtalende, forklarende.

«Alibi?» Ola forsøkte å riste på hodet, han måtte tenke, det var viktig.

Saras munn trakk seg ut i et rovdyraktig smil.

«Ja, et godt alibi. Det er bare så synd jeg er nødt til å drepe deg også nå. Siden du husker, mener jeg.»

Ola så det glimte i stål. En kniv kom til syne i Saras hånd. Bladet var rustrødt. Det var rart, tenkte Ola fraværende.

«Jeg beklager, kjekken,» sa Sara og hevet kniven til hogg.

Fargen var størknet blod. For sent forsto Ola hva han skulle huske på. Løp, skrek en stemme inni ham, men kniven satt allerede i kroppen hans. Han segnet om, landet på gulvet. Det føltes mykt. Det ble mørkere rundt ham.

 

Føttene vendte om og klakket bort fra ham.

Han skulle aldri kjøpt de skoene.

 

Hvordan begynner du å skrive?

Mange drømmer om å bli forfatter. Ikke alle ønsker å bli utgitt, men felles for alle er at de har et ønske om å skrive. For noen kan det virke som en uoverkommelig oppgave, til tross for at ønsket er sterkt, for hvordan starter man?

Å gi en oppskrift på hvordan man skal skrive er omtrent det samme som å fortelle deg hvor mange halmstrå det er i en bunt- det vil alltid bli forskjellig svar. Likevel kan man komme med noen tips, så må det være opp til hver enkelt å finne ut av hva som  passer best.

Det er jo slik at vi alle har forskjellige skrovemåter og forskjellige stemmer. Noen jobber svært strukturert og har plottet hele forløpet på forhånd, mens andre tar det hele på gefhülen. I tillegg har vi et utall andre fremgangsmåter innimellom der.

Et plott

Før jeg går videre vil jeg gjerne forklare, helt kort, hva et plott er. Mange er sikkert kjent med uttrykket, mens andre er helt ferske og lurer på alle ord og uttrykk de kommer over i jungelen av informasjon Google-søket kom opp med.

Et plott er er rett og slett historiens handling. «Å plotte», eller «to plot», er å skrive ned historien ved hjelp av stikkord og korte setninger. Noen gjør det svært enkelt og greit på et avsnitt, mens andre går betraktelig mer detaljert til verks. Dette kommer jeg tilbake til.

En historie blir født

Når man finner ut at man har lyst til å skrive har man som regel en tanke om hva man vil ha frem, mens andre ganger er det bare en generell lyst til å skrive som trigger en, men hvordan finner man ut HVA man skal skrive?

Her er alle forskjellige, men om man tar utgangspunkt i hva man selv liker å lese tror jeg man vil komme et stykke. Er det krim, feelgood, fantasy, faglitteratur eller selvbiografier du plukker med deg når du skal kose deg?

Har du selv opplevd noe du ønsker å få «skrevet ut»? Skriving er terapeutisk, ingen tvil om det! Kanskje har du ikke lyst til å skrive noe så selvutleverende som en selvbiografi, men da kan kanskje løsningen være å skrive selvbiografisk i stedet. Du setter en oppdiktet person inn i ditt sted og lar vedkommende oppleve lignende situasjoner, slik at du kan få frem hva du selv har tenkt og følt.

Hvem vil du skrive for? Skal det være barn som leser den? Det vil jo nødvendigvis være annerledes å skrive noe en åtteåring skal lese, sammenlignet med en sekstenåring elller førtiåring.

Personlig får jeg gjerne ideene til mine historier ved at jeg brått ser for meg ei spesiell scene, eller kanskje også en replikkveksling. Da noterer jeg meg det jeg har sett og lar tankene surre litt rundt det, da har jeg plutselig funnet ut hvem som var i den aktuelle scenen, og plottingen har begynt.

Kunsten å notere

Man kommer ikke utenom. Det er viktig å notere. Hvor nøye man noterer er derimot opp til en selv.

Noen foretrekker å dra opp en tidslinje og legge inn viktige hendelser langs den, samt å planlegge nøkkelhendelser  for hvert kapittel slik at plottet er lagt opp hele veien. De vet hva som skal skje og når det skal skje.

Andre, som meg, noterer og plotter litt underveis. Det vil si, i noveller har jeg gjerne hele plottet klart i det jeg setter meg ned, men for lengre historier kommer veldig mye underveis. Jeg har en idé om hvem, hva, hvor, men ofte kommer hvorfor litt etter hvert. Det er for så vidt ikke bare enkelt, siden hvorfor er ganske esensielt for historien, men jeg er nå en gang slik, hehe…

Etter som historien vokser noterer jeg også hyppigere, for da blir det mer å huske på. Det hadde blitt litt tåpelig om en relativt sentral rolle var lys i huden i kapittel to, mens mot slutten har vedkommende blitt etnisk afrikansk (vel, det skjedde for så vidt i filmatiseringen av Harry Potter, men det er ikke å anbefale).

Penn og papir vs. datamaskin

En del lurer på hva man bør bruke. Den «gammeldagse» måten med penn og papir, eller datamaskin.

Jeg mener dette er helt og holdent opp til en selv. Mange føler de får en helt egen flyt og evne til leve seg inn i skriveriene om de bruker penn, mens andre skriver så fort at data er den beste løsningen. Dette handler utelukkende om personlige preferanser, og jeg vil ikke anbefale noe over det andre.

Likevel kommer man ikke bort fra at det er betraktelig mer ryddig å sende et maskinskrevet manus inn til er forlag. Håndskrift kan være særs vanskelig å tyde, og det kan bli rotete og tungvindt å lese i lengden. Det er ikke dermed sagt at man bør droppe pennen, men renskrivingen kan nok være lurest å ta på maskin.

Skriveprogram

På disse datamaskinenen våre finens det en del forskjellige skriveprogram. De fleste er kjent med Word, men det finnes så mye mer å velge i. Mange sverger for eksempel til Scrivener, noen bruekr OneNote.

Dette mener jeg også er hipp som happ. Når man er fersk og ivrig er det virkelig ikke så nøye hva man bruker. Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det trenger å være?

Jeg bruker selv Word, det passer meg helt fint. Kanskje kommer jeg til å teste Scrivener senere, programemt har en del forenklende funksjoner vedrørende oversikt, men enn så lenge har jeg ikke hatt behovet.

Skulle man likevel ønske seg noe annet er det bare å foreta et søk og se hva som kan passe en selv. Igjen, dette handler mer om personlige preferanser.

Den indre kritiker

Hvem, har vel ikke hilst på denne usynlige, ofte negative kraften som hvisker deg i øret. Hvorfor skrev du egentlig det?

Er ikke det litt flaut, kanskje?

Huff, det avsnittet ble grusomt, endre det. SLETT det!

Vel, mitt råd, som jeg vet mange er enig i, og sikkert like mange er uenig i, er å gi din indre kritiker munnbind mens du skriver førsteutkastet ditt. Gjerne et bind for øynene også, når du først er i gang. Skriv, kom deg fremover, ikke la deg friste til å bare endre litt der. Det er så altfor lett å bli stående på stedet hvil om du gjør det. Tenk opp og fram. Retting kan du gjøre etterpå, når du har satt siste punktum (i denne omgangen).

Følelsesstyrt skriving

Helt til sist vil jeg komme med et tips som har hjulpet meg når jeg står fast et sted der jeg skal formidle en spesifikk følelse.

Skriv etter humøret.

Jeg synes det kan være ytterst vanskelig formidle følelsen av lykke på en overbevisende måte om jeg er langt nede og mentalt nedbrutt. Derfor kan jeg finne på å utsette slike sekvenser og heller skrive noe som passer mer til slik jeg føler meg der og da.

MEN!

Ikke under skrivingen av førsteutkastet. Da får det heller bli flatt og lite troverdig. Det fikser du under omskrivingen. Helt sant, du får det til!

Ja, for du vet at du ikke er ferdig når du har skrevet manuset? Da gjenstår gjennomlesning og omskriving. Og gjennomlesing og omskriving.

La ikke det ta motet fra deg, det kan faktisk være veldig morsomt, for jeg opplever at jeg utvikler meg litt for hver gang, og det bør man vel være glad for?

Jeg håper jeg har fått gitt noen svar og tips til deg som er helt fersk på dette med skriving. Jeg skal på ingen måte påberope meg å være ekspert eller ha fasiten på noe vis, men etter noen år bak tastaturet lærer man seg gjerne ett og annet knep.

Hvis du skulle ha noen andre spørsmål finner du meg HER. Jeg svarer så godt jeg kan, og får jeg det ikke til kan det godt være jeg vet om noen andre som kan hjelpe.

Lykke til med skrivingen, kanskje får Fjærpennen Forlag lov å gi ut boken din på et tidspunkt?

  • Karoline Sveen