Høye Hæler

Av Karoline R. Sveen

 

Det siste han så før det ble helt mørkt, var et par knallrøde, krystallbesatte pumps med åpen tå og høye hæler. Samme farge som eierens lepper.

Musikken var høy, det var bare så vidt det var mulig å prate sammen. Lysene pulserte i takt med musikken.

Ola strakte på ryggen der han satt vaglet på en svært ubehagelig barkrakk. Han var for gammel til dette livet, tenkte han og tok en dugelig slurk av det mørke ølet sitt. Hadde det ikke vært for brorens nylig avsluttede ekteskap og pågående midtlivskrise ville han aldri befunnet seg på et sted som dette.

Han kikket rundt seg. Broren sto på dansegulvet og hoppet opp og ned mens han veivet den ene armen i været. Hadde det ikke vært for det røde håret ville Ola aldri fått øye på ham, menneskene sto som sild i tønne der borte.

Han undertrykket et grøss og gjorde tegn til bartenderen at han ville ha en øl til. Mannen bak disken nikket som tegn på at han hadde sett det. Ei jente satte seg ved siden av ham. Det svarte skjørtet hun hadde på seg var glidd opp, så han så den runde enden hennes.

Ola kremtet. Jenta snudde seg og så på ham med svømmende øyne og et fjollete smil. Ola måtte lene seg helt inntil henne og snakke direkte inn i øret hennes. Hun luktet sur røyk, tenkte han. «Unnskyld, men skjørtet ditt er visst på vidvanke,» sa han.

«Hva?» Jenta stirret fremdeles på ham med det samme, dumme gliset.

«Skjørtet ditt,» sa Ola med høyere stemme. «Det har glidd opp.»

Jenta så forvirret på ham. Ola kunne formelig se hvordan hjernen jobbet på høygir for å oversette det han hadde sagt. Hun tittet ned, gispet, og vred skjørtet på plass. Mer eller mindre.

«Jævla gris,» skrek hun og klappet til Ola på kinnet med åpen hånd før hun vaklet av gårde på styltene hun hadde festet på føttene.

Ola gapte for å strekke det ømme kinnet og ristet oppgitt på hodet. Bartenderen lo og snurret fingeren rundt ved tinningen.

«Gærne. De er gærne hele hurven,» sa han medfølende og nikket mot ølen han hadde satt frem. «Den der er på huset.»

Ola takket og hevet glasset i en kort skål. Med glasset i hånden snurret han stolen rundt og hvilte albuene på disken bak seg.

Det var da han så henne.

Det var som folkemengden delte seg der hun gikk, den ene lysspotten badet henne i et dust lys der hun grasiøst skrittet gjennom rommet med duvende hofter.

Håret var brunt og bølgete, det hang løst nedover ryggen hennes og sluttet like over en stor, rund bakende. Den røde kjolen var knelang, ettersittende, med rund utringing, akkurat lav nok til at han fikk et pirrende glimt av brystene hennes.

Hun kikket rundt seg med dovne øyne, munnen var formet i et halvsmil. Hun gikk mot baren. Mot ham.

Ola gned håndflaten mot buksebenet, han følte seg med et klam. Kvinnen satte seg på stolen den andre jenta hadde forlatt. Øynene sveipet over ham, og hun smilte kort før hun bestilte en Sex on the beach av bartenderen som mistenkelig nok var kommet bort selv før hun hadde satt seg. Drinken kom også betraktelig mye fortere enn hans egen øl hadde gjort. Vel, han kunne ikke klandre mannen. Damen var lekker!

Ola lente seg mot henne og klistret på seg sitt beste sjekkesmil.

«Hei, du! Kommer du ofte hit?» Han kunne slått seg selv. Hvor dum gikk det egentlig an å bli? Kommer du ofte hit? Det eneste som kunne vært verre var «himmelen må gråte, for de har mistet en engel» eller noe i den duren.

Kvinnen kikket skrått mot ham med sugerøret i munnen. Ola kjente rødmen stige i ansiktet. Hvordan klarte hun å få ham til å føle seg så dum? Så smilte hun.

«Nei, det er første gangen. Hva med deg?»

Lettelsen gjorde Ola nærmest ør, så han begynte å legge ut om brorens mislykkede ekteskap, og hvordan han mente det ville hjelpe å ligge rundt med jenter som var halvparten hans egen alder.

Kvinnen lo. Lyden lød som sang i ørene hans. «Han høres ut som et klassisk eksempel på midtlivskrisa,» sa hun mykt.

«Det skal være sikkert! I går kjøpte han seg motorsykkel, og han kan ikke en gang bruke tråsykkel!» Ola var ivrig etter å høre latteren hennes igjen. Hun skuffet ham ikke.

«Hva heter du, kjekken?» Kvinnen så på ham under senkede vipper.

«Ola. Hvem er du?» Han ville legge til vakre kvinne, men følte det ble så altfor platt.

«Sara,» svarte hun. «Hva driver du med når du ikke sitter barnevakt for broren din, da?»

«Å, nei, det er ikke så interessant,» mumlet Ola brydd.

«Tullprat, kom med det!» Sara la hånden på låret hans og lente seg mot ham.

«Tannlege. Jeg er tannlege,» kvekket Ola.

«Jøss! Er det sant som de sier, at om man vil bli rik bør man bli enten advokat eller tannlege?» Hun lot hånden gli lenger oppover låret hans.

«Vel, det er sikkert … Altså, neida, joda, lønna er grei den, men det er jo litt av en jobb og rote rundt i andres munner, liksom.» Ola merket selv at han bablet. Han tvang seg til slutte før han la ut om folks dårlige munnhygiene. Sara nikket forståelsesfullt.

«Du, Ola, hva sier du til at vi går en tur? Det er så trangt her, jeg blir litt gal av lydene og trengselen, skjønner du.»

«Ja, vi kan det. Jeg forstår deg godt. Jeg satt akkurat å tenkte på hvor gammel jeg føler meg på slike steder. En tur høres bra ut.» Hold opp, Ola, tenkte han. Det er nok babling nå.

Ola betalte drikken for dem begge, og i en galant bevegelse bød han Sara armen. Hun smilte overrasket og tok den, og sammen gikk de ut. Ola kunne se brorens vantro blikk idet de passerte ham.

Jepp, det stemmer, tenkte han. Denne gangen var det jeg som fikk den pene dama.

 

Ola våknet neste morgen med en dugelig skallebank. Han orket ikke åpne de hovne øynene og han var tørr i munnen. Med en hånd famlet han mot nattbordet for å finne telefonen sin, men nattbordet var ikke der han ventet å finne det.

Det tok noen øyeblikk før den dehydrerte hjernen hans husket at han så visst ikke befant seg hjemme.

«Hei, er du våken?» En blid stemme nådde ørene hans, og han tvang opp øynene.

Sara sto foran ham, splitter naken, og tørket det våte håret.

«Vil du ha frokost? Kaffen er klar. Klærne dine er på badet, jeg vasket dem og sendte dem en runde i tørketrommelen.» Hun sendte ham et lekent blikk. Ola klarte ikke svare, så han nikket stumt i stedet. Sara lo og svinset ut av soverommet.

Hva pokker var det som hadde skjedd? Ola forsøkte å skru på hjernen, men skjønte han måtte ha kaffe før han klarte å våkne.

Ola fant badet og trakk på seg de varme klærne og fulgte deretter lyden av radioen til kjøkkenet. Sara sang med på låtene og vrikket på rumpa mens hun blandet sammen egg til en omelett. Ola satte seg og fikk straks et glass iskald appelsinjuice i hånden. Litt skuffet så han at hun hadde tatt på seg morgenkåpe.

«Medisin,» sa Sara. «Drikk.»

«Ehm … I går … Hva skjedde egentlig?» Ola turte ikke se på henne, så han konsentrerte seg om å drikke i stedet.

«Hva som skjedde?» Sara lo. «Det var da litt av et spørsmål. Snakk om å gjøre sterkt inntrykk, hva?»

Ola forsto hun fleipet, men ble likevel sprutrød. «Jeg, altså, jeg mente ikke …»

«Slapp av, kjekken, det går bra. Vi gikk en tur, du ble med meg hjem. Skal si du er en villmann,» sa hun og blunket skjelmsk.

Ola rødmet fremdeles da det ringte på døren. «Å, kan du passe maten, er du snill? Jeg skal be dem fjerne seg,» sa Sara og gikk til utgangsdøren. Ola kunne høre lave, mumlende stemmer, etterfulgt av et sjokkert hvin og et høyt dunk.

Med hjertet i halsen styrtet han mot gangen og braste rett inn i en høyreist politimann.

«Sara,» sa han sjokkert da han så kvinnen han hadde delt seng med ligge på gulvet. «Hva skjedde? Hvorfor er dere her?»

«Beklager, hvem er du?» Politimannen han hadde kræsjet med så på ham med uttrykksløse øyne.

Ola så en annen politibetjent løfte Sara opp og vekket henne. «Jeg er Ola. Ola Guttormsen. Jeg, eh, jeg bor ikke her,» stammet han. Politimannen noterte.

«Jeg forstår,» sa politimannen. «Vel, vi kom for å fortelle fru Larsen at hennes mann er funnet død. Hun besvimte, som du ser.»

«Død? Mann?» Ola følte seg svimmel og kvalm.

Politiet ble værende i to timer, spurte alle mulige slags spørsmål. Sara var blek, og tårene strømmet uten stans. Da politiet endelig gikk klarte ikke Ola dy seg. «Er du gift?»

Sara så på ham med hovne, røde øyne. «Tydeligvis er jeg ikke det lenger,» hikstet hun.

«Å, Ola jeg beklager. Jeg skulle ikke … Vi skulle ikke … Altså, jeg er lei for det. Vi har nettopp separert oss, jeg flyttet inn hit, det er min søsters leilighet. Han var ingen god mann, forstår du.»

Ola nikket, han klarte ikke se henne så sønderknust. Han tok henne i armene og mumlet trøstende til henne.

«Kan vi gå ut en tur,» snufset Sara. «Jeg orker ikke sitte inne, veggene er så klaustrofobiske.»

Ola sa seg enig, og snart ruslet de på gaten. Sara lente seg mot Ola mens de gikk, holdt ham hardt i hånden. De var mye stille, og når de sa noe var du om uviktige ting.

«Å, se de skoene,» sukket Sara og tittet inn et utstillingsvindu. Ola så et par røde sko med ankelbrekkerhæler og mye glitter. Prislappen ga ham et ubehagelig sug i magen, men Sara var begynt å gråte igjen. Han gjorde det eneste han kom på- han gikk inn i forretningen og kjøpte de røde skoene til henne. Kvinnen bak kassen skrøt av det gode valget han hadde gjort. Krystallbesatte pumps måtte være enhver kvinnes drøm, sa hun. Sara kysset ham og takket ham dypt og inderlig.

Ola følte seg uvel over kysset, hun hadde jo nettopp mistet mannen sin. På den andre siden hadde han gjort verre ting med henne for ikke lenge siden, så det kunne vel ikke skade.

Saras telefon ringte, hun gikk noen skritt bort da hun pratet. Ola ble stående med hendene i lommene. Hodet føltes fremdeles ullent og tett, han trengte å sove litt, drikke vann. Masse vann.

«Det var politiet,» sa Sara. «De vil jeg skal komme på stasjonen.»

«Vil du jeg skal være med?»

Sara så vurderende på ham. «Nei, du ser ut til å kunne trenge litt pause. Jeg ringer deg når jeg er ferdig,» sa hun og gikk. Ola så etter henne, men reiste hjem. Hun hadde rett, han trengte virkelig å slappe av.

Ola lå på sofaen og snorket da broren kom brasende inn døra. «Hoi, syvsover,» ropte han og veltet Ola ned på gulvet. «Hva skjedde med deg og den hotte dama i går, da? Forresten bare glem det, sjekk nyhetene!» Ola gned seg i øynene og gjespet mens broren fiklet med fjernkontrollen. Stemmen til et nyhetsanker fylte den lille stua. «… ingen vitner, men politiet bekreftet nettopp at hotellmagnat Bård Henriksen ble drept i sitt eget hjem i natt. Enken hans forlot politikammeret for et kvarter siden …» Ola hørte ikke lenger etter, han så videoklippet av Sara som forlot politihuset med bøyd hodet, tydeligvis for å skjule seg for fotografene.

Drept. En intens hodepine fikk Ola til å skjære en grimase. Flimrende bilder flagret bak de lukkede øynene hans.

Ei flaske vodka. Han holdt den og drakk av tuten. Sara som skrek sint det ene øyeblikket og lo det neste. Kniven. Blodet.

Ola gispet og reiste seg så brått at broren hans skvatt. «Hva faen …»

«Jeg må stikke. Snakkes!» Ola satte på sprang og stoppet ikke før han var fremme ved leiligheten han hadde forlatt tidligere. Han tok trappetrinnene to om gangen og ga seg til å hamre på døren. Sara åpnet og så forbauset på ham. Ola registrerte knapt at hun hadde skiftet til den samme røde kjolen hun hadde hatt kvelden før, og sminket seg. Munnen var malt blodrød, øynene var tungt sminket.

«Ola, jeg skulle til å ringe deg. Politiet …» begynte hun, men Ola feiet henne inn og smalt igjen døra.

«Sara, i går, hva skjedde egentlig?» Ola var andpusten og svett, men stirret intenst på kvinnen foran seg.

«Det har jeg alt fortalt deg,» sa Sara forvirret. «Går det bra med deg?»

«Ja. Nei. Jeg mener, jeg vet ikke. Sara, jeg husker ting. Fæle ting, jeg tror vi var hjemme hos mannen din, og …» Ola bråstoppet og sperret forskrekket opp øynene. Øynene hans hadde fløyet over skatollet i gangen. Der, midt på bordet, sto ei åpnet flaske vodka.

«Sara, hvorfor vasket du klærne mine?»

Sara mistet det forvirrede uttrykket og tok et skritt tilbake. Øynene ble kalde, ansiktet mistet all følelse. Kuldegys løp nedover Olas rygg. Kvinnen foran ham ble om mulig enda vakrere, som en isdronning, tenkte han.

«Jeg håpet du ikke skulle huske etter alt jeg proppet i deg, Ola. Jeg håpet virkelig jeg skulle slippe dette.» Sara strakte seg etter vesken sin.

«Sara, jeg forstår ikke,» sa Ola. Stemmen var lav, nærmest en hvisken.

«Jeg hadde tenkt du og jeg skulle ha det morsomt sammen en stund. Etter at du hjalp meg med det lille problemet mitt trodde jeg du kunne være verdt å bruke tid på.» Hun holdt vesken i hendene nå. Ola visste det var noe han burde gjøre nå, noe viktig, men hodet ville ikke samarbeide.

«Problem? Sara, du må forstå at jeg vil hjelpe deg,» sa han og hørte selv hvor bedende han virket. Sara lo, lyden var hard og skingrende på samme tid.

«Det var det du sa i går også, før du knivstakk mannen min og drepte ham.»

Ola føltes det som han lå i vann. Kroppen virket vektløs, ingenting virket hos ham, ikke hodet, ikke kroppen.

«Men jeg tilgir deg. Du kvittet deg med ham for meg, og jeg ender opp med pengene. Tross alt, du er et godt alibi.» Sara stemme var myk nå, overtalende, forklarende.

«Alibi?» Ola forsøkte å riste på hodet, han måtte tenke, det var viktig.

Saras munn trakk seg ut i et rovdyraktig smil.

«Ja, et godt alibi. Det er bare så synd jeg er nødt til å drepe deg også nå. Siden du husker, mener jeg.»

Ola så det glimte i stål. En kniv kom til syne i Saras hånd. Bladet var rustrødt. Det var rart, tenkte Ola fraværende.

«Jeg beklager, kjekken,» sa Sara og hevet kniven til hogg.

Fargen var størknet blod. For sent forsto Ola hva han skulle huske på. Løp, skrek en stemme inni ham, men kniven satt allerede i kroppen hans. Han segnet om, landet på gulvet. Det føltes mykt. Det ble mørkere rundt ham.

 

Føttene vendte om og klakket bort fra ham.

Han skulle aldri kjøpt de skoene.